Life is Nice!

2072 kilometer, 18 dagar, 10 netter i telt, 7 land, 5 punkteringar, 4 nye slangar, 2 nye dekk, litervis med rideglide, 5 plaster, 1 knekt negl, 2 kg nutella, 3 flasker vin og 1000 gode minner.



 

Med desse tala oppsummerar vi turen og er glade for at vi no er framme i Nice. Kom hit i går etter ei etappe på 67 kilometer. Også i går møtte vi utfordringar. Desse kom i form av bratte bakkar både oppover og nedover, kraftige regnbyger og uforsvarlege sjåførar. Som alltid før på turen takla vi også igår prøvelsane vi fekk servert, og trilla elegant inn til hotellet utpå ettermiddagen. Selfølgelig måtte vi ut å feire at vi var trygt framme, så spanderte på oss både vin, tapas og en drink. Heilt rebelske var vi likevel ikkje, og var trygt i seng før klokka ti.


 

Nok ein fantastisk tur er over, men håpar det ikkje blir altfor lenge til Frida får endå ein god idé om at vi må sykkeltur igjen. No skal vi berre nyte den siste tida her før kvardagen ventar. 


 

Gunnvor

 

Snart klar til sjarmøretappen

 

 

"Where are you from?" Spurte mannen i baren, da vi skulle låne toalettet der. -"Norway", sa Gunnvor. "Aaah, thats why you don't wear much clothes, you can take the cold". Vi hadde på oss sykkelbukse, treningsgenser, sykkelvotter, og vindjakke. Det var over 20 grader ute og sola stod høyt på himmelen. Kaldt? Not much. Men Gunnvor svarte iskaldt "Yes". 

 

I dag tidlig var vi max klar på å klatre. Vi skulle opp på 1900 m.o.h, og med  juliers pass friskt i minne var vi stålsatte. Dette skulle vi greie. Og det gjorde vi, det gikk kjempefint å komme seg opp på grensen mellom frankrike og Italia. Vi hadde med øl og sjokolade som vi koste oss med på toppen. Bare stas der altså...







 

Inntil vi skulle ned...Ned til frankrike. Når vi kom over passet tok frankrike oss imot på grusvei med steinras: 



 

Vi klarte å karre oss forbi, men vi var ikke forberedt på de neste 30 hårnålesvingene ila. 4 km på smal, bratt grusvei nedover (totalt gjorde vi 62 hårnålssvinger idag!) vi fikk begge litt knekken på vei nedover, og jeg gikk rett i bakken da vi endelig fikk fast dekke igjen. Aldri.mer.nedover.grusvei.på.sykkel.som.veier.40.kg.



 

I natt bor vi på bed and breakfast, og vi har nettopp spist middag hos vertene. Nok en gang har vi fått Fantastisk god mat. Nesten alt hva de har servert oss i kveld kom fra deres egen hage, og vi er helt fullstendig øsen (igjen!) over hvor mye lekker mat som er her i områdene. 

 

I morgen skal vi over to små topper, å så skal vi rulle inn i Nice og si at det var det (for denne gang). Det blir underlig...

 

-Frida

 

 

Full fart framover!

Dagen begynte på best muleg måte, med en frukost der vi fekk lange innpå med så masse ost og heimelaga kompott som vi berre orka. Fekk også tips frå den trivlege verten om at neste tur burde vere Chile på langs. Den må vi nok tenke litt på før vi realiserar det.


 

Når vi begynte å sykle viste det seg raskt at vi lærer ikkje av tidlegare tabbar, og vi fann ut vi igjen skulle ta en lur snarvei. Enda opp på gras- og grusveiar, og sjølv om vi sparte nokon meter, trur ikkje eg vi sparte noko på tida. Men då vi endeleg fekk fast dekke under hjula igjen gjekk det unna. Frida la seg i front og drog opp tempoet, så for meg var det berre å hive seg på hjul. Ei ok arbeidsfordeling for meg vertfall, og trur egentlig Frida likar å ligge fremst og vise musklar.


 

I tillegg til å by på masse god mat, som vi virkelig har stappa i oss rikelig av, har også skiltinga langs veiane her i Italia vore bra. Det er godt merka med vegnummer, noko som har spart oss mykje tid i kartlesing og gitt oss ei kjensle av å suse avgårde dei siste dagane. Avstandande som står oppgitt på skilta derimot, trur eg stort sett er gjort på augemål med eit par glas prosecco innanbords. Aldri godt å vite kor langt vi har igjen. 

Vi har uansett fått gjort unna 120 kilometer idag i stort sett flatt og fint terreng. I løpet av dagen har vi også fått vegd syklane, og med full oppakning vege dei rundt 40 kg kvar. Aldeles nok å slepe med seg. No er vi rett uttanfor Cuneo og har sjekka inn i ei hyggelig lita leilighet for natta. Her skal vi sørge for å lade godt opp, for no er det klatring og bratte bakkar på programmet igjen. I morgon kryssar vi over grensa til Frankrike, og på onsdag tar vi sjarmøretappa inn til Nice.

 

Gunnvor 

Italia, altsa









 

 

Å sykle langs comosjøen kan kun anbefales. Det er så fint, grønt, frodig og vakkert der. Comosjøen og landskapet omkring kan ikke sammenlignes med noe vi har syklet i tidligere, makan til smukkhet. Det lukter godt der også. Når man sykler langs sjøen kommer man igjennom små landsbyer og det dufter av nystekte bakervarer og parfymerte mennesker. Virkelig en annen opplevelse enn de tyske jordbruksområdene 😬



 

 I går brukte vi dagen på å sykle langs med sjøen, og deretter syklet vi til en by som heter Varese, som ligger vest for Como. Turen var gjort unna på nesten et blunk, med god hjelp  fra tre veldig hyggelige og sportye italienere som vi møtte på veien: 



 

Da vi kom frem til Varese sjekket vi inn på hotell og gikk ut for å spise. Og oh my gawd, så mye lekkert vi har spist! Sopp og trøffelsesongen er i gang her nå, og vi fikk smake litt av dette igår. Fantastisk. 

 

I dag har vi syklet fra Varese til Asti, en tur på ca.120 km, og vi bor på en veldig hyggelig gård som driver med kvedeproduksjon. Syklene får overnatte inne i ei kirke her på gården, mens vi sover i hovedhuset. Totalt ligger vi nå på 1810 km, og vi gruer oss allerede til at turen er over. Vi tror at den samla distansen vil være på litt over 2000km.

 

Nå skal vi ut å spise trøfler, igjen! Vi er helt øsen av maten her, og tenker bare på at nå må vi bare makse på trøffelinntaket. 

 

-Frida

 

Takk for nå, Sveits!

Turens fysiske høydepunkt nådde vi i går, Juliers Pass i Sveits, på ca 2283 m.o.h. Veien opp dit var lang (100km) og bratt med to topper (2600 høydemeter klatring). På veien opp tenkte vi flere ganger at nå kan det ikke være flere bakker, men herregud så feil vi tok. Vi slepte, krabbet og sneglet oss opp og fikk det til slutt til. På toppen av passet spottet jeg et lite, tomt hotell, og vi kom oss inn og fikk sove der. Lykken var enormt stor og beina var totalt æblegrød. Morgenen etter sto vi tidlig opp og kom oss ut til passet for å ta bilder. Vi rigget oss til og i nesten samme øyeblikk kom en turistbuss inn på passet, hvor alle turistene skyndet seg ut i kulden (det var kjempekaldt!) for å ta bilder. Det gikk heldigvis fort, og Gunnsern og jeg

fikk knipset løs etterpå. 



 

Etter passet fikk vi naturligvis trillet nedover i flere timer. Det var Veldig deilig å bare skulle trykke på bremsene, og ikke pedalene for en god stund. Her ses Gunnvor på vei ned hårnålssvingene. 



Outfit Of the day yesterday



Kø på veien, lille kalven var bare 3 dager gammel:
Ved grensen: 



 

Når vi kom videre nedover traff vi grensen til Italia, hvor vi er nå. Vi spiste deilig lunsj her og kom oss stille og rolig inn mot vestsiden av comosjøen.

 

 

I løpet av gårsdagen gikk vi fra nesten 2300 m.o.h, til kun 200 m.o.h. Vi syklet/trillet 120 km, og vi er på 1620 km totalt. 

 

I dag skal vi sykle til Varese, der skal vi drikke prosecco (det er vel lørdag!) og spise risotto. Tror det blir en veldig kort dag med omkring 60 km på le hjuls.  

 

-Frida 

 

kjempeflyt

I går spiste vi frokost i Tyskland og lunsj i Østerike. Vi drakk en øl i Liechtenstein og hadde middag i Sveits. Vi er begynt å være i et mere "alpete" miljø, og det er bare så fint her! 

Fra Bodensee i går tidlig:

 



 

Dagen i går gikk kjempefort, og vi hadde en veldig fin flyt på starten av dagen. Det gikk så smurt at vi ble enige om at vi hadde fortjent en iskald Liechtensteinesisk øl som klapp på sykkelskuldrene. Vi fikk en hver, og nøt den veldig, men når vi kom tilbake på syklene slet vi mye med de siste 10 km. Vi skulle plutselig opp en lang motbakke, før vi var i mål, og den ble bare utrivelig slitsom. Sykkeløl gir krøll, med andre ord. 

 

vi er nå oppe på 1400 km totalt, og i dag blir det mye motbakker! 😬 Vi er fortsatt i Sveits nå, og regner med vi er i Italia i løpet av i morgen.  





 

Klem Frida

Kviledag

I dag er det fri frå sykling, og det kjennest greit ut med litt pause etter dei par siste harde og lange dagane.

Lørdag kom vi fram til Rosmari og Kurt, og der vart tatt imot og oppvarta på ein måte vi aldri kunne drøymt om. Kurt kom syklande og møtte oss, så siste mila fekk vi en guida tur gjennom byen og ein pause frå kartlesinga. Vel framme vart vi innlosjert på loftet i huset deira, og her stod senger allereie oppreidd til oss. Vi fekk servert fleire rettars middag, litt rosé i glaset og kosa oss glugg ihel. Etter sju netter i telt var det deilig å kunne legge seg i ei seng og vi sov så godt som vi ikkje har gjort på lenge. Søndag morgen stod vi opp til ein frukostbuffet eit femstjernes hotell verdig. Tusen takk til Kurt og Rosmari for deira gjestfrihet og inspirasjon til to trøytte syklistar. 


 

Til tross for mykje god mat og kvile vart søndag ein tung dag. Vi sykla berre rundt 90 km, men terrenget var bratt. Bakkar med opp mot 14% stigning utpå ettermiddagen når sola varma som mest tappa oss raskt for krefter. 


 

I går gjekk det litt lettare, og vi enda då på 150 km. Vi kom fram til Lindau som ligg ved Bodensjøen, heilt på grensa til Østerrike og Sveits. Her skal eg prøve å nyte fridagen min så godt eg kan. 
 


 

Totalt har vi no trakka 1320 km sidan starten i København. 

Gunnvor 

Pause i syklingen

 

I går kveld stilte vi syklene inn i en garasje i Lindau (Bodensee) og vi kommer ikke til å bruke dem igjen, før i morgen. 

 

Kvelden før vi reiste fra København sovnet min kjære morfar, som vi i familien kalte Far, stille inn. Han ble nesten 90 år. Far var en ubeskrivelig snill og god morfar, med en fantastisk humor. Han  var modig, omsorgsfull og utrolig stolt av alle oss i familien, noe som han sa eller skrev til oss barnebarna, ofte. Far var herlig. Jeg er så takknemlig for at han og mormor har gitt oss så mye kjærlighet, gode minner og omsorg. 



 

Nå er jeg på vei til Kristiansand, for å være med i begravelsen til Far. 

 

På onsdag ruller vi videre til Sveits, Liechtenstein og Østerike.

 

Klem Frida 

 

Jodelehi!

Denne sykkelturen har vært litt annerledes enn den vi var på sist. Tyskland er mye tettere befolket enn USA, og det er ikke langt mellom byer og landsbyer. Dette er helt supert siden vi har hatt en del punkteringer og tjas med syklene (lett å få hjelp!) , men det er også litt stress siden vi bruker en del tid på å sno oss igjennom snirklete landsbyveier av forskellig kvalitet. Vi har ikke opplevd å ha  de samme lange, seige strekkene, hvor  vi bare flyr avgårde. Men! I går kveld fikk vi en smak av dette da vi skulle sykle 20 km beint frem på topp lekker asfalt - det var (for meg i hvertfall) ren idyll. 

 

I går syklet vi 142 km, og hadde 945 km sammenlagt etter 7 dagers sykling. 

 

Idag skal vi sykle ca 120 km, og vi skal overnatte utenfor Stuttgart, hos Kurt og Rosemarie. Det gleder vi oss utrolig mye til!! 

 

- Frida

Mil etter mil

Torsdag har bydd oss mange opp- og nedturer, både fysisk og mentalt. Vi er ganske slitne nå begge to, og går derfor tidlig i seng. 

 

Oppturer: 

1.Vi stod opp ekstra tidlig, og kom kjapt igang med syklingen. Morgentåken gjorde omgivelsene fantastisk pene



 

2. Vi har hatt sol igjen, nesten hele dagen. 





 

3. I veikanten så jeg en liten levende rev som lå helt stille, jeg trodde den var påkjørt og at vi nå måtte få tak i den tyske viltnemda for å avlive den, men da vi kom nærmere småløp den friskt videre. Hurra for fine reven.  
 

4. Gunnvor har brukt en mindre formue på å bytte ut begge sykkeldekk med noen nye som har absolutt-super-duper-garanti mot punktering. Sjeldent sett henne mer begeistret enn da hun stolt rullet ut av sykkelverkstedet med de nye wheels'a

 

Nedturer:

1. Gunnvors nye dekk punkterte 600 meter fra sykkelverkstedet. Kl var over stengetid, så vi måtte fikse biffen selv. Lapping vi er heldigvis gode på nå.

2.Vi havnet litt for langt ut i en skog, med alt for bratte bakker. Jeg trodde denne skogsveien ville spare oss noen km og tid, men vi endte opp med å skubbe syklene opp i motbakker over flere kilometer. Og det tok masse tid, og krefter... Dead gommit, Google maps! 

3. Vi har kun sykla litt over 100km, mens målet var 136 km. 

 

Ellers, så er vi ved godt mot selv om det har vært nok av motbakker (som man jo som kjent bare kommer seg oppover av!). Det ser ut til at Gunnvor har kjøpt katta i vasken, men vi har det bra! Det er tross alt bedre med 10 sykkelslanger i veska, enn én på styret. Nå må vi bare passe på at vi ikke selger syklene FØR vi er landet i Antibes, for det er jo litt som å gå over bekken etter mann. 

 

- Frida

 

 

 

 

Midtveis i Tyskland

Dagen i dag har bydd på eit meir kupert terreng enn det som har vore før. Eg har gleda meg stort til litt meirbakkar, men når vi fekk første bratta midt i fleisen i dag tidleg kunne eg ikkje heilt forstå at dettevar noko eg hadde gleda meg til. Vi snegla oss opp, og når belønninga på toppen var fantastisk utsikt og deilige nedoverbakka var det ikkje så aller verst likavel.

Styrkeforholdet i bakkane er fortsatt det samme. Eg kosar meg i rolege krabbegir, medan Frida susar oppover. Idyllen tok brått slutt når eg oppdaga at framhjulet mitt var punktert. Eg var nederst i ein bakke, medan Frida nettopp hadde komt på toppen. Eg ropte alt eg kunne, og heldigvis oppfatta Frida situasjonen og trilla ned igjen for å hjelpe. Kort tid etter rulla vi vidare, godt fornøgd med eigen innsats med lappesakene. 

Nokon timar seinare small det igjen. Denne gangen var det bakdekket til Frida som takka for seg. Slangen var sprengt i fillebitar, men flaksen vår gjorde at det var ein sykkekverstad rett nedi gata. Sjølv om vi har fått dreisen på å skifte slangar og lappe dekk, lot vi proffane ta seg av det denne gangen. Dei jobbar framleis litt raskare enn det vi gjer. 

Turen idag har gått gjennom enorme landbruksområder og koslege små landsbyar. Sola har varma godt, og det har vore endå ein nydeleg dag. Kroppen bære naturleg nok preg av mange timar på sykkelsetet, men vi har ingen plagar eller smerter som foreløpig ser ut til å stoppe oss. 

Idag har vi logga 130km. Totalt er vi no oppe i 700km.

Gunnvor 



 

Hvem kan sykle for uten luft?

130 km ble det til i dag, og enda en punktering! Denne gang var det bakdekket mitt som sank sammen, rett før vi nådde Hannover. Det gikk heldigvis veldig fint denne gangen, helt gull å ha en sykkelpumpe som duger 😁 

Ellers så har vi hatt fantastisk sykkelvær idag, solen har stått på hele dagen og vi har heller ikke merket mye vind. 

 

Vi begynner nå å se at det kommer litt mer terreng fremover, og Gunnseren er veldig klar til å starte på litt klatring. 

 

Jeg er utrolig fornøyd med området vi er i nå, det er SÅ hyggelige omgivelser her, med store flotte tre alleer langs sykkelstiene vi ruller på, og masse vildt dyreliv. Og, mulighet for å (igjen) plukke epler.



 

I morgen sykler vi videre til Bad Sooden-Allendorf. Yeah!! 

 

Klem Frida

 

Hamburg + sol = viel spaß

Stille og rolig blir Tyskland bedre og bedre. Dagen startet med regn, men det forsvant fort, og vi var på hjul (med ny sykkelpumpe og ny slange til meg) kl.10. Vi spiste lunsj i Hamburg, og snirklet oss igjennom byen etterpå. Vi har vært på  epleslang, og vi har spist is. Vi har også misforstått hverandre i forbindelse med et dobesøk på veien.  Vi skulle begge tisse, og jeg fikk heldigvis gå først. På vei ut av toalettet, når Gunnvor skal inn, sier jeg til henne at det et tomt for tørkepapir. Hun nikker, og går inn. Når hun kommer ut igjen var hun ikke helt fornøyd med at jeg hadde unnlatt å si at det også var tomt for tørkepapir til hendene...(det var jo det jeg hadde forsøkt å si til henne)...etter litt tid skjønte jeg at the G nå hadde vært på do, uten å tørke noe.som.helst. selv om der var toalettpapir (vi skulle fortsatt sykle 40km, i de samme meget stramme rideglidesyltede sykkelshortsene) 😬 

Det gikk likevel fint resten av turen, vi rundet 141 km, og har nå 439 km on the wheels!! Vi er kjempefornøyd med at vi holder det rullende, selv om  vi har smerter i langt de fleste ledd og muskler. 

 



 

 

Toodles fra Soltau 

 

- F

 

 

 

 

 

 

 

Våt velkomst

Nå sitter vi i Bad Sogeberg og nyter apfelschorle og currywurst. Absolutt topp lekkert! Vi har syklet 112 km idag, mens målet var å sykle 160km og overnatte i Hamburg. Vi fikk en pjaskvåt start på dagen, og brukte en del ekstra tid på å holde oss sikkert på hjul når vi skulle gjennom brosteinbelagte små, søte tyske landsbyer. Når vi endelig fikk tørrvær og fine veier var det plutselig veldig mye hyggeligere å være på tur. Oppturen fikk seg dog en bump da vi trillet igjennom sentrum her i Bad S. Her oppdaget jeg at fordekket mitt var slattent. Flatt. Out of air. Finito. Punkta.

 

Gunnvor, som punkterte en gang for fem år siden, var iskald og sa at dette ikke var noe stress. Vi har jo med lappesaker og sykkelpumpe. Hallo. 

 

Vi fikk lappa sammen slangen ganske så fint, med fant dessverre også ut at sykkelpumpa vi har med ikke passer ventilen på slangene vi bruker.... Heldigvis møtte vi en søt dame som ville låne oss hennes velfungerende sykkelpumpe. Sehr schön. 

 

Etterpå dette orket vi ikke tanken på å sette oss på syklene igjen, og sykle 48 km til uten egen sykkelpumpe. Tenk om det skulle skje igjen!

I morgen starter vi derfor dagen med å kjøpe en ny, og deretter setter vi kursen mot en liten by som heter Soltau, syd for Hamburg. 

 

Til nå har vi sykla 298 km på to dager, og vi satser på å tråkke 130 km i morgen.

 

Klem Frida 

186 lange, seige og forblåste kilometer 😬





Vekkerklokken ringte i morges kl. 04.20 og halvannen time senere la Gunnsern og jeg ut fra Nørrebro på hjul, med mål for Fehmern i Tyskland. Dagens etappe har budt på massiv motvind, med en meget øm kropp til følge. Vi klarte å sykle den distansen som vi hadde tenkt, og skal nå igang med å sette opp telt på en campingplass her i Deutchland über alles..gi oss styrke! 😳 

I morgen skal vi til Hamburg, og vi håper at Tyskland gir oss mer medvind enn hva Sjælland, og da særlig sydsjælland, har gitt oss idag. Makan. 

Gunnvor konstatera at det er kort vei fra topp til bunn. Sånn reint fysisk og humørmessig

 

Testing testing 1-2-3 😁

Snart 5 år er gått siden vi kom syklende inn i San Francisco, etter å ha tilbakelagt 6720 km og 49 dager igjennom USAs midje. Da vi kom frem til SF den gang hadde vi mistet vi følelsen i fingrene/armene (nerver som lå i klem), vi var sykelig avhengig av ride glide (Google it!) og vi hadde angst over at selveste TUREN var over.

Under sykkelturen opplevde vi å bli jaget av hunder i Kentucky, vi ble invitert hjem til søte amerikanere i Missouri, Virginia, Kansas og Colorado. Vi lærte å be bordbønn. Høyt. Gunnvor fikk tre bibler. Vi spiste snickers hver dag. Vi syklet tidlig, tidlig om morgenen og så mange soloppganger.

Når man sykler over lang tid får man også mye tid til å tenke. Tiden går på mange måter mere langsomt enn i den virkelige verden, når man sitter og trør hele dagen lang...Under turen gikk det opp for meg at man som menneske her på jorda, bare er en bitteliten dæsj stjernestøv, og at man MÅ nyte at vi er det, så lenge vi har mulighet for det...Anyways, med cravings etter ride glide og med stjernestøv bakhodet har Gunnsern og jeg tenkt å sykle igjen! Knapt så langt denne gangen, men 03.september trør vi fra København med mål for Antibes i Syd-Frankrike.

Vi ser frem til å tråkke opp slitsomme italienske fjell, overforbruke ride glide og igjen spise snickers daglig. Vi guestimerer at turen er på ca. 1900 km (+/- litt feilsykling), og vi tenker å bruke 17-18 dager på å nå Antibes. YEAH! 

Klem Frida

 

TA-DA!

Så er vi i San-F! Og det føles helt vanvittig deilig. Vi kom på søndag, og vi beklager at vi ikke har oppdatert dere før...

Det gikk ikke umiddelbart opp for oss at turen var over, og det føles forsatt utrolig merkelig å ikke gå rundt i sykkelshortsen mer... I forgårs var vi på storshopping, fikk massasje i Chinatown og var oppe til midnatt. Helt gærne nå alså.. San-F er en veldig behagelig by å avslutte en slik sykkeltur på..

Igår var vi på BBQ hos en av de unge herrene vi syklet med, JD. Det var veldig hyggelig og en fin avslutning på turen. I dag skal vi til Napa Vally og se på nært hold hvor all den nydelige vinen de har her kommer fra. Glede!

Jeg vil også benytte anledningen til a takke dere som har fulgt med oss her på bloggen og på facebook. Bloggen og kommentarene deres har vært et stort samtaleemne langs veien for oss. Vi er begge begeistret og smigret over at det har vært 5000 treff på siden siden vi startet.


Nå er vi her. Eventyret er slutt....for min del. Gunnvor reiser videre på et nytt. Hun skal til Cuba og gå på spanskkurs, og videre til Honduras og Guatemala. Så skal hun til Asia og feriere litt før hun reiser hjem til Viksdalen til Jul. Jeg skal tilbake til mitt kjære København og starte på mastergrad i finans og strategi på Handelshøyskolen der. I midten av september kommer min lille, dejlige nevø og mine to søstre på besøk, det gleder jeg meg veldig til nå :-)

Tusen takk for oss!!!

Snart fremme, hva gjoer vi naa?

I skrivende stund er vi i Folsom, CA. Merkelig aa tenke paa at vi snart er fremme, og at eventyret snart er over. Vi skal til Davis idag, det er en liten by litt vest for Sacramento. I morgen har vi en kort etappe inn til selv San Francisco. Vi skal sykle langs en elv, og saa ta ferge fra Vallejo inn til havnen i San-F.

Igaar kom vi oss over den siste fjellkneika, Sierra Nevada. Vi spiste stor og deilig lunsj paa toppen. En kjempestor pannekake med masse sirup. Paa veien ned fra fjellet maatte vi sykle paa en ekstremt humpete vei, saa det var ikke like deilig med tanke paa at vi var stappmette i magen. Vi  smaagulpet siruppannekake hele veien ned, nesten saa en ble bilsyk av syklingen. Vi startet nedturen paa ca 8500 fot, og stoppet paa 2000 fot. En skikkelig humpetittentur hele veien ned.

Dersom dere er interesserte i aa se hvordan vi har syklet, saa har jeg kartlagt turen vaar fra Virgina frem til idag, dere finner linken her: http://trackmytour.com/6300#70082

Her kommer litt bilder fra tiden vaar i Utah og Nevada;



Vakre Utah.


Har vi punktert, Gunnvor?







Dette er fra begynnelsen av Glen Canyon.



Hey hey.








Villcamping i Utah, ikke for pyser.





Scenic, oh so scenic.





I loepet av Utah syklet vi paa en meget krapp fjellrygg. Her var hvertfall pulsen min hoey. Det var rett ned paa begge sider av veien, og skremmende lite autovern eller gjerder. Meget vakkert utsyn, men bevares.





Paa vei vekk fra denne krappe fjellryggen snirklet vi oss ned i hoevelig hastighet.





Sporty-Gunnser!





True story!





Dette er Nevada. I fem dager hadde vi denne utsikten...









Cafeen i Baker, hos den eksentriske nevadianeren.





Litt vanskelig aa se kanskje, men her loeper det 9 kyr. De fulgte oss opp ei fjellside i over 1 time. Morsomt med selskap langs veien.





Lokal snop.





Morgenmekanikk i Middlegate.

 

-Frida

 

 

The Loneliest Road in America

Opp, ned og over sletta. Opp, ned, og over sletta.

...dette er Nevada. Om igjen og om igjen gjør vi det samme. Vi sykler opp et fjell, ruller ned og krysser slettedalen. Vi sykler langs Highway 50, som de lokale kaller The Loneliest Road In America. Og vi er ganske så enige. Her er det ikke skremmende mye action langs veien. Vi har vært på denne veien i 4 dager nå, og etter i morgen er vi ferdige med hele Nevada og Highway 50. Det skal bli deilig!

Selv om landskapet langs veien er kjedelig har vi hatt noen festlige hendelser. I Baker bodde vi i et trailer home. Det var spesielt og morsomt. Morgenen etter spiste vi frokost i soloppgangen med stedets caféeier. En kunstnerisk nevadianer med italienske aner og hang til å spille den dramatiske filmmusikken til "Den engelske pasienten" på stereoen. Høyt.

På en bakketopp på vei til Eureka ble vi stoppet av to journalister fra The Las Vegas Sun. De hadde sett oss i Baker og fulgt etter oss for å spørre om vi ville være med i en artikkel om Highway 50. Sure! Dette var jo stas. De fulgte oss resten av dagen, og morgenen etter...blir spennende å se hvordan det blir.

I går skulle vi til Austin, en tur på 117 km. Når vi kom frem var kl 14 og vi spiste middag. Jeg synes dagen var ung enda og foreslo at vi skulle begynne å sykle på morgendagens etappe. Gunnvor var enig, og kl 1530 var vi på hjul igjen. Vi følte oss i fin form og tenkte at det ville være supert om vi klarte en todagers tur på kun en dag. I løpet av turen fikk vi se en nydelig solnedgang og plutselig ble Nevada et vakkert sted å være. Totalen igår ble på 226 km, i løpet av 10 effektive sykkeltimer. Totalt på turen har vi 6100 km bak oss.

I dag har vi hatt en kortere dag, i massiv motvind. Det har vært tungt, spesielt etter gårsdagens monsteretappe, men vi trøster oss med at vi nå snart er fremme. Vi har klatret over de verste fjellene, og den eneste humpa vi har igjen er passet over Sierra Nevada som ligger i grensen mellom California og Nevada. Den begynner vi kanskje på i morra, kommer litt an på vindretningen og viljen i beina.

Takk for tips og lykkeønskninger i kommentarfeltet, det setter vi stor pris på! Vi vil så gjerne laste opp bilder så dere kan se hvor øde det er her, men siden jeg ikke har tilgang til PC blir det vanskelig.

Gunnvor hilser fra nabosenga her på motellet, kl er 19 og vi er straks klar for å sove. Jada, sånn er det å være seriøs sykkelturist. Vi digger å sove. Masse.

California dreamin'

I dag har vi kun syklet unna 90 km, og det foeles ganske greit selv om det ikke er saa langt. Vi er forsatt i Utah, men naermer oss Nevada. Vi vet ikke helt hva som venter oss der, men vi ser for oss steinete, toert landskap... Uansett, naa tenker vi mest paa at vi snart er i California, og mens vi sykler diskuterer vi alt hva vi skal gjoere naar vi kommer frem. Vi ser spesielt frem til aa duppe taerne i Stillehavet, spise sushi og bare vaere rebeller (dvs. drikke oel, ikke sykle paa flere dager og gaa senere i seng enn kl 20, true crazyness).

De unge herrene vi har syklet sammen med i noen dager naa har naturlig nok klart aa overhale oss, og de ligger ca en dag foran, men det er helt greit. De har invitert oss paa grillfest i San-Francisco, saa da har vi enda en ting mer aa se frem til.

Det har alsa ikke skjedd saa fryktelig mye siden sist...vi har bytta dekk paa begge syklene, og satt ny fartsrekord. Vi har ogsaa funnet noen nye ord paa vaar vei. For eksempel har vi stoett paa noen "lurefjell" og det vil si at fjellene vi sykler oppover ikke ender. Vi tror vi ser toppen, og at vi snart er der, men nei....vi skal videre, opp, opp. Konsekvensen av disse lurefjellene er at vi blir litt "motbakkematt". Gunnvor har ogsaa vaert rammet av "punkte-panikk". Etter at hun punkterte for foerste gang har hun mange ganger trodd at hun har punktert. Hun stopper opp og sjekker ofte at det ikke er tilfelle, og det er underholdene. Jeg er ofte overbevist om at bremsene mine henger seg opp. Det er jo selvfoelglig bare tull, men jeg liker aa tro at det er grunnen til at jeg triller saa daarlig i nedoverbakker, og at jeg noen ganger ligger et godt stykke bak Gunnsern paa flata...

Anyways, vi er i Milford, Utah. Og byen ser ut som en spoekelsesby. Vi syklet igjennom Mainstreet for en liten time siden, og alt vi ser er nedlagte spisesteder, butikker og barer. Det ser ut som om byen bare smuldrer vekk. Merkelig. Vi blir her i en natt foer vi tar videre til Baker i morgen. Da skal vi sykle 135 km paa en oede vei uten mulighet for paafyll av vann eller mat. Saa  naa skal vi hamstre inn proviant og vaeske for morgendagen.

Haaper alt er vel hjemme i vaart lille land!

 

/Frida

 

 

Utah, 5000 km og øde landskap

Nå ligger vi i hver vår seng på et etterlengtet motel i Torrey, Utah. I forgårs mødte vi tre unge collegegutter som sykler i samme retning som oss. Gutta-boys har lagt 1-2 dager bak oss i en mnd nå, så det var artig å treffe dem. Utah er en øde stat, og det er lange strekninger mellom serviceplasser. Derfor campet vi, sammen med gutta, under åpen himmel igår. Litt av en opplevelse! Området vi campet i heter Glen Canyon, og ifølge Gunnvor som har vært i selveste Grand Canyon, så likner disse områdene hverandre. Utrolig flott med andre ord!

I dag har vi forsatt ferden vestover gjennom Canyonen, og vi har hatt et fantastisk skue hele dagen lang. Vi rundet også 5000 km, og selv om bloggtittelen indikerer at vi er i mål, så har vi forsatt 1500 km igjen før vi ruller inn i San fran. Vi var litt for raskt ute med å opprette bloggen før vi var 100 % sikre på hvor lang distansen egentlig er.

Vi synes begge at tiden går fryktelig fort nå...vi nyter virkelig friheten og eventyret. Utah er fantastisk, neste stat er Nevada og til sist venter California.

Motelnatten er sårt trengt etter en natt i naturen, tusen takk til mor og far Ness for sponsingen av ett par netter av denne typen luksus!

Telluride, en punktering og Dolores

Etter 4345 km stoppet Gunnvor aa sykle. Hun snudde seg rolig, og saa paa meg. Jeg laa litt bak og skjoente umiddelbart hva som var skjedd. Hun sa ingenting, mens jeg ropte "Unload, Gunnvor!" 

Dette var drama on the road...Gunnsern hadde punktert.

Vi fant frem alt vi hadde av ubrukte lappesaker, og satte igang. 20 min etterpaa var vi paa hjul igjen, med en mestringsfoelese vi lenge siden hadde foelt. Punktering har nesten vaert et ikke-tema saa lenge vi har syklet. Vi tror begge at vi kan det i teorien, men for aa vaere aerlig, saa har ingen av oss lappet dekk med suksess siden, ja....si det.

Anyways, det gikk jo fint! Igaar sov vi over i Colorados svar paa Geilo og Hemesedal, Tellirude. Utrolig flott sted! Og i natt sover vi i en soenvig by som heter Dolores. I morgen venter Utah, og det gleder vi oss til!

Klem Frida

Let's do Colorado

Colorado er totally amazing alsaa. Her har vi flotte hoye fjell, frisk luft, behagelige temperaturer og mat med gronnsaker. Akkurat naa er vi i nok en liten plass, kalt Gunnison. Her er det ikke mye aa skryte av, men fjellomraadene rundt byen er fantastisk flotte. Vi naadde turens hoyeste punkt idag, Monarch Mountain, paa 11,312 fot.  Turen opp fjellet var temmelig seig og lang. Hellingen paa bakkene opp er paa ca 6-8 % og vi brukte nesten 4 timer paa de 43 km mot toppen. Skilpadde 1 og 2 med andre ord. Da vi endelig kom paa toppen kunne vi lene oss tilbake og nyte resten av turen. De foerste 17 km gikk ganske bratt nedover, mens de resterende 50 km var slake, fine nedoverbakker. Luksusavslutning.

Siden sist vi la ut bilder har vi sett litt av hvert, her kommer det enda flere fotos, mest fra den forrige staten vi syklet gjennom, Kansas:





I Kansas ble vi noen ganger forbikjoert av noen trailere paa stoerrelse med et norskt smaabruk. Det vi tror dette kan vaere er en bit av de enorme vindmoellene vi syklet forbi.

 





Kansas har mer a by paa enn kveg, skumle trailere, mais og kornaakre. Her krydrer de landbruksomgivelsene med lekre solsikker. Pent.

 





Just can it. Can it all.

 



Huset paa praerien! I Tribune, KS, fikk vi leie dette nydelige, lille huset. Damen som leide det ut (for bare 40 $) drev primaert en antikvitetsforretning. Huset var derfor fylt med vakre, gamle ting. Ingen TV, ingen internett, men sviskeboeker som "Broene i Madison County" og en velfungerende radio fra 30-tallet stod for kveldsunderholdningen. Stroekent.





Mitt soverom i huset.

 





Never-ever-ending roads.

 





Ved grensa til Colorado moedte vi to unge, britiske jenter som reiste samme vei som oss. Vi syklet sammen med dem de to paafoelgende dagene. Her ser vi f.v Gunnvor, Lucy og Catherine. 

 





Nevnte vi at det ofte er langt mellom matstasjonene i Kansas? I Sugar City hadde vi planlagt aa spise frokost, men plassens eneste Diner hadde stengt.. Vi troestet oss med aa finne skrivefeil paa stedets laaste doer, og 2 energibarer.

 



"Welcome to Pueblo. You girls have to try the Slopper. A Pueblo special. It's world famous, 'caus it's been shown on national TV. Simply fantastic." Vi var sultne som ulver, og bestilte hver vaar Slopper, visste ikke helt hva det var foer det kom paa bordet...En halvklam cheeseburger drunket i en slags boennekjoettsaus. Ikke noe kulinarisk fyrverkeri, men vi spiste alt.

 

Haaper dere, etter forholdene, har det bra hjemme. Det er imponerende aa se via amerikansk media hvordan folk i Norge takler den saare tiden...

Klem Frida

 

 

Vi graater

De siste dagene har vi vaert i oede landskap, uten telefondekning, internett, ordentlig soveplass og mulighet for aa vite hva som egentlig skjer hjemme i lille Norge.

I dag syklet vi ut fra en livloes by, Haswell, kl 04 om morgenen. I loepet av natten hadde en hund funnet frokosten vaar utenfor teltet, saa det ble smaatt med ordentlig mat. Vi kastet innpaa bananer i lange baner og haapte det ville rekke til foerste og beste diner... Uansett, vi kom oss avgaarde og fant tidenes sykkelrytme her paa praerien. Det var lite trafikk paa veien og nesten helt vindstille.To timer senere hadde vi tilbakelagt 55 km i naermest flatt terreng, og vaert vitne til en mektig soloppgang. For meg har denne morgenen uten tvil vaert den smootheste hittil. Kroppen fungerte som den skulle, og naar vi syklet foeltes det nesten som om vil svevde uanstrengt bortover veien. En helt ubeskrivelig god foelelse. Full klaff.

Klokken 08 kommer vi endelig til en ordentlig matstasjon. Vi kommer i snakk med damen paa nabobordet, og hun lurer paa hvor vi er fra.

Norway.

Oh...I'm so sorry to hear about the bombing and the massacre last night.

Gunnvor blir bekymret, og spoer hva hun mener. Jeg tenker paa at hun kanskje har tatt feil land, og mente Danmark eller Sverige. Hun forklarer at 13 personer er omkommet, og at det skjedde i Oslo. Det er altsaa sant. Vaart lille land. Hun forklarer videre at det staar beskrevet i avisen. Vi finner en avisautomat og faar omsider lese om hva som er skjedd. Forsiden er dekket med bildet av en blodig kvinne som hjelpes ut av regjeringsbygget. Det staar at 80 mennesker er doede. En mann har kledd seg ut som politimann foer han tok livet av saa mange unge mennesker. Vi har vanskeligheter med aa forstaa hva det er som foregaar. Hvordan kan dette henge sammen? Har denne avisa overdramatisert situasjonen, eller er dette reelle fakta? Vi har forsatt ikke dekning, eller internett.

Vi sykler videre til en stoerre by, Pueblo, for aa faa tak i nett. Turen tok oss noen timer og i loepet av denne tiden tenker vi masse, vi er bekymret, hva har skjedd? Hvorfor?

Hjemme er langt vekke naa, og de amerikanerne vi moeter vet om det som har skjedd i lille Norge. De sier de er lei for det, og vi svarer med at det er vi ogsaa. Det er helt absurd.

Naa er vi i Pueblo, Colorado, og vi leser alt hva vi kommer over av info om situasjonen. Vi kan ikke faa nok aa vite.

Gunnvor og jeg er sjokkerte og lei oss for det som har hendt. Vi bodde begge i Oslo i flere aar, og vi tenker paa de stakkars familiene som har mistet sine kjaereste paa denne grusomme maaten.

I morgen gjoer vi noe nytt, vi tar en hviledag for foerste gang. Vi blir i Pueblo til mandag morgen, for saa aa begynne paa The Rockies. Vi vet ikke hvordan forholdene er der med hensyn til internett og telefondekning. Jeg har uansett hatt problemer med min telefon i 5 dager naa, og faar den ikke til aa lystre.

Sykkelmessig har vi det bra. Vi rundet 4000 km idag, og har ca. 2500 km igjen foer vi cruiser inn til San Fran. Idag syklet vi 150 km.

Klem Frida

 

 

Keep on keeping on

Saa var vi framme i Tribune, siste dagen vaar i Kansas. I morgon fortsetter vi inn i Colorado, men har fortsatt igjen nokon dagar med, lange, flate veier uten svingar, for vi faar begynne aa bryne oss paa Rocky Mountains.

For vi kom til Kansas, trudde vi at her var det mulighet for aa suse avgaarde uanstrengt, og sluke mila lett som ingenting. Den planen maatte skrinleggast pga av hete og mykje motvind. Vi har heller bestemt oss for aa ta nokon litt kortare dagar, dvs rundt 100km, og stille utkvilt til vi begynne paa fjella.

Turen gjennom Kansas har paa ingen maate vore kjedelig, sjolv om alt ein kan sjaa er endelause aakra, enorme beiter, og byane er spredt utover, milevis ifraa kvarandre. Vi har hatt god tid til aa sjaa paa nokon av dei 400.000 kyrne som er her paa sommarbeite. Deretter blir dei sendt paa oppfeitingscamp for slakting, slik at dei blir skikkelig feite aa gode, slik som amerikanar flest. 

Motellstandaren her har vore lav. I gaar hadde vi selskap av fluge, bille og andre krypande innsekt. Saa i dag tidleg var det ingen problem aa komme seg opp av senga og ut av rommet. Men menneska som bur her, er til gjengjeld dei mest hyggelige og imotekommande hittil.

Alle byane her omkring har eit hogt vanntaarn, som ein kan sjaa paa lang avstand. Etter lange strekk paa sykkelen, uten heilt aa vite kor langt det er igjen, utloyser synet av desse taarna i horisonten, ville jubelscener. Endelig snart framme ved neste maal, og mulighet for mat og kvile

Ellers er cowboyhatt og boots er eit heilt vanlig antrekk, sjolv om det ikkje er countryfestival, noko som vertfall har gleda meg, som lengta til Breim i helga som var.

Saa no naar vi ser tilbake, har Kansas stort sett vore ein hyggelig opplevelse. Vi er over halvveis til SanFrancisco, og alle vi moter seier at vi har den beste delen igjen, det er kjekt og hoyre. Rocky Mountains burde ikkje bli noko problem for oss:)!

 

Viva Kansas

Foer vi kom til Kansas hadde vi saa aa si ingen anelse om hva som ventet oss. Folk hjemme har sagt at det er kjedelig, fylt med maisaakre, lange flate veier og motvind. Oh well, ja, det stemmer jo forsaavidt, men vi har hatt nok av motbakker og "spennende" moeter med boellete loeshunder. Vi har sett frem til flate, rette veier og toerrere klima. Det har vi faatt, og mye mer.

 

Vi forlot Missouri og "fjellkjeden" The Ozarks for knappe to dager siden. Vi ble advart av andre syklister om at The Ozarks ville bli toeft med krapp stigning, og mange motbakker. Akkurat naa husker vi The Ozarks som en enorm bakeovn. Temperaturen og luftfuktigheten i disse omraadene var saa hoey at vi ble helt utmattet. Slappe i formen aalte vi oss gjennom "fjellene"...Vi sier "fjellene" fordi det ikke riktig var fjell, men heller boelgedaler. Berg-og-dalbaneaktig. Anyways, naa er vi bare glade for at vi er ferdige med aa komme seg igjennom dette omraadet, og at neste gang vi skal sykle i krevende terreng saa er det i The Rockies, aa det er jo lenge til! Gunnvor ser spesielt frem til dette, hun savner ordentlige fjell, mens Frida er meget fornoeyd med flate, dansklingnende forhold.







Soloppgang i Kansas.





Paa vei ut av Missouri moette vi farmeren Jim paa 83 aar. Forsatt en real farmer, men han har gitt opp aa loepe etter kyrne. Naa leier han ut jorda si og forteller roeverhistorier paa den lokale dineren istedet. Sjarmoer!





Missouri paa sitt aller peneste. Bilde er tatt tidlig morgen, paa vei mot Kansas.



Gleden var stor da vi (endelig) kom til Kansas.

 




Soete Joanne her, ville ikke la oss gaa ut av sandwichbaren hennes foer hun hadde ordnet med overnatting for oss. Utrolig hyggelig og sprudlende dame. Det viste seg at byens B&B hadde stengt, og dermed var vi husloese for natten. Camping er ekstra klamt naar her er saa varmt...Joanne forstod oss og syns klart at vi ogsaa burde sove et sted med air condition. Hun ville ringe til borgermesteren i byen dersom ikke noen ville by oss soeveplass! Vi fikk husly i en splitter ny kirke, takket vaere Kansas vennligste bestemor.  Btw, hair-do'en a la Frida kan man enkelt lage selv ved a sykle med hjelm i 8 timer, i ca 44 lune varmegrader. Easy-peasy. Da faar man ogsaa litt farge i kinnene.




Pastorekteparet som lot oss sove i kirka deres, Susan og Steve og deres lille, soete barnebarn Rylee.



Heiagjeng langs veien.

 

Flotte, flate Kansas

Vi har nettopp passert 3000 km, og vi suste unna 70 km før kl 8. To beat the heat må vi starte tidlig. Alarmen ringer kl 4 og vi er avgårde senest kl 5, hvis ikke Frida er alt for trøtt.

Nå er det lengre mellom stoppene, og derfor kan det ta litt tid mellom hver gang vi oppdaterer, men vi prøver å være flinke.

Takk for kommentarene, vi setter stor pris på å høre hvordan dere har det der hjemme!

Været her er varmt, men vi sykler mot tørrere klima og godt er det. Vi er begge i kjempeform (syns vi selv!) feiler intet, og er topp motiverte for lange, rette og flate veier. Bring it.

Toodles

Flere bilder


Her er Gunnvors ride med all oppakningen.

 



Og her er Fridas sykkel. Vi har de samme syklene, Surly Long Haul Trucker. Foreloepig er vi begge veldig fornoyde, og vi kan melde om null punkteringer. Bank i bordet.

 


Vi flekser med reflekser paa bagene.



Ready to ride!

 

Many thanks to Jonathan Voelz for taking the pictuers!

 

Cheers,

Frida and Gunnvor :)

Pictures



Flott soloppgang paa vei ut av Sebree



Her har vi det varmt, men forsatt fint.







En bitteliten skilpadde, saa soet.

Denne veien gaar i alle retninger, bortsett fra oest.




Her krysser vi broen over Mississippi River, forlater dermed Illinois til fordel for Missouri.




Vi moette disse to galningene paa vaar vei fra Farmington til Ellington. Rusty og Ryan fra Nashville. Dette var paa den varmeste dagen hittil paa turen. Gleden var stor da vi moette hverandre og kunne utveksle tips og raad for hva vi hadde i vente. Hothothot.





 

 

Oh, the heat.

Lufta står stille. Vi er i Missouri. Midt i Missouri. På vei opp en bakke, å så på vei ned igjen. Sola steiker, svetten spretter og vi er slitne. Varmen tapper oss for krefter og vi føler at vi stamper. Det er som om vi sykler i seig sirup. Hjulene klistrer seg til asfalten. Bena er tunge, flaskevannet er varmt, avstandene er store og vi har så utrolig langt igjen.

Igår nådde vi Farmington, og når vi krysset bygrensa var vi bare helt flat. Null energi. Vi holdt inn til et fortau og pustet litt ut da et eldre ektepar kom bort og spurte hva vi gjorde. Visste vi ikke at det var rekordvarmt vær? Hvor var vi fra? Norge? Gud, så kjekt!
Vi pratet en stund med disse to herlige folkene, og de boblet nesten over av nysgjerrighet og velmenende råd. Deres begeistring for vårt eventyr gjorde den vonde dagen mye lettere å svelge. Og vi møter mange sånne herlige mennesker langs veien. Det gir oss veldig mye positivitet og glede å snakke med forskjellige typer folk og se reaksjonene deres når vi forteller at vi er fra Norge og skal krysse USA på langs, med sykkel. Det er bra.

Oh well, varmen gjør oss nok litt skrullete. Vi er ivrige på solkremsmøring, vannpauser og vi gjør kortere etapper om dagen. Så vet dere det...Det er nok info som Milda og Karin setter pris på ;-)

Igår sykla vi 145 km, idag har vi 115 og totalen er på 2460 km.

Toodles
Les mer i arkivet » September 2016 » Juli 2016 » August 2011
femtusenkm

femtusenkm

30, Ålesund

Vi er to ladies fra Vestlandet som liker å sykle. Det viktigste for oss er at når vi drar på tur, så skal det bare være langt, og helst ikke særlig gjennomtenkt. Vi er begge mere glad i motbakker enn motvind, og vi rasjonerer sjeldent på ride glide. Vi tror på at livet tilhører dem som oppholder seg ute, der hvor livet er <3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits